Sveiping
Sveiping er en teknikk der et tynt trestykke bøyes til veggen i en beholder. Endene møtes i en skjøt, og en egen bunn settes inn. Tradisjonelle utførelser kan ha søm av tæger, det vil si røtter brukt som bindemateriale. Formen er gjerne rund eller oval.
Teknikk og gjenstandsnavn
Sveiping beskriver konstruksjonen, ikke ett bestemt bruksområde. Tiner og sveipesker er eksempler på gjenstander som kan være laget slik. Navn og lokal bruk varierer. Identifikasjonen bør derfor bygge på selve oppbygningen, ikke bare et navn fra en tidligere eier.
Forskjell fra lagging
Ved sveiping bøyes tre til en sammenhengende vegg med skjøt. Ved lagging bygges veggen av separate staver. Undersøk både innsiden og utsiden, ettersom konstruksjoner også kan være kombinert. Runde former eller dekor alene avgjør ikke teknikken.
Tilstand hos eldre treobjekter
Se etter sprekker ved bøy og skjøt, brudd i sømmen og hvordan bunnen er festet. Fotografer lokk, bunn og eventuelle eiermerker. Beskriv påviste reparasjoner og senere beslag separat. Ikke forsøk å rette ut en skjev vegg eller bløtlegge et antikt kar for å få det tilbake i form. En gammel form gir heller ikke sikker datering av et nytt eller reparert eksemplar.
Kilder
Eivind Falk, Norsk håndverksinstitutt, i SNL: Sveiping; Middelalderverkstedet: Sveiping.
