Grete Nash
Grete Nash og rakukeramikken
Grete Nash (1939-1999), også kjent som Grete Helland-Hansen Nash, var en norsk keramiker med en sentral rolle i utviklingen av norsk rakukeramikk. Store norske leksikon beskriver hennes gjennombrudd med denne teknikken.
Fra fabrikkdesign til eget keramisk uttrykk
Hun studerte ved Statens håndverks- og kunstindustriskole fra 1957 til 1962 og arbeidet deretter ved Den Kongelige Porcelainsfabriks fajanseavdeling i København. Der inngikk hun i Tenera-gruppen under Nils Thorsson. Blåbærris var utgangspunktet for en av hennes blå dekorer til en terrin. Dette er beskrevet i Norsk kunstnerleksikon.
Tenera hadde sitt utspring i et skandinavisk verksted som Thorsson tok initiativ til i 1958. Kunstnerne dekorerte først hans modeller, før de også utviklet nye former. En gjenstands formgiver og dekorutøver kan derfor være forskjellige personer. SNLs artikkel om Nils Thorsson forklarer denne arbeidsdelingen.
USA-oppholdet fra 1966 til 1972 førte Nash til Warren MacKenzie ved University of Minnesota og til raku. Etter hjemkomsten etablerte hun seg utenfor Kristiansand. Utstillingen i Bergen i 1974 ble et gjennombrudd. Senere prøvde hun lavsaltbrenning, inspirert av Paul Soldner i 1981, med røyk og salter som overflatevirkemidler. Se Norsk biografisk leksikon.
Brenningen som medskaper
I moderne vestlig raku kan det varme arbeidet flyttes fra ovnen til en beholder med organisk materiale, for eksempel spon. Røyken påvirker overflaten. Resultatet avhenger både av materialene og av selve brenneforløpet. Nash var en viktig formidler av kunnskap om raku til norske keramikere i 1970- og 1980-årene. Les om rakuteknikken.
Dokumenterte verk og ulike materialer
Nasjonalmuseets Vann fra 1983 er registrert som en modellert, rakubrent porselensflaske, 13,2 cm høy. Museumsoppføringen viser hvorfor materialet må undersøkes for hvert enkelt arbeid, også når kunstneren forbindes sterkt med én brenneteknikk.
Kunstsilo fremhever Seremonikar fra 1990 som et hovedverk i Sørlandssamlingen. Et annet format er porselensrelieffet Ei spalte lys, ein kolonne mørker, utført sammen med Paal-Helge Haugen for Kristiansand folkebibliotek og ferdigstilt i 1988. Det er om lag tre meter langt.
Når et arbeid skal identifiseres og beskrives
En Tenera-gjenstand med Nashs dekor må skilles fra et arbeid fra hennes eget verksted. Fabrikkmerke, modell- og dekornummer kan være relevante for førstnevnte; eierhistorie og dokumentasjon av det enkelte verket er særlig viktig for sistnevnte. En signatur må fotograferes og vurderes sammen med resten av gjenstanden.
I tilstandsbeskrivelsen bør krakelering i glasuren skilles fra brudd gjennom godset. Nærbilder av kant, fot og eventuelle sammenføyninger hjelper kjøperen å forstå forskjellen. Mørke brennespor, slitasje og senere reparasjoner bør beskrives hver for seg. Et uttrykksfullt overflatepreg er ikke alene bevis for kunstner, alder eller opprinnelig tilstand.
