Synnøve Anker Aurdal
Synnøve Anker Aurdal (1908 til 2000) var en norsk tekstilkunstner, født i Kristiania og oppvokst på Lillehammer. Hun bidro til å gi billedveven en sentral plass i moderne norsk kunst. Kunstnerskapet omfatter både applikasjoner, vevde flater og arbeider som griper ut i rommet.
Hun lærte billedvev hos søstrene Karen og Ragnhild Prestgard og studerte ved Statens Kvindelige Industriskole i Oslo fra 1932 til 1934. Tradisjonskunnskap ble et grunnlag for senere eksperimenter.
Etterkrigsårenes applikasjoner gav henne gjennombruddet i 1946. Stoffrester, søm og garn ble satt sammen til stramt komponerte bilder. Dette var en annen oppbygning enn en sammenhengende billedvev, selv om begge arbeidsmåtene inngår i kunstnerskapet.
Kronbruden fra 1946 er i Nasjonalmuseet registrert som vevet ullstoff med applikasjon, 185,5 × 154 cm. Her er det viktig å beholde det konkrete tekniske skillet: et påsydd element er ikke det samme som et motiv som er vevd inn i selve flaten.
I Vår fra 1957, i Astrup Fearnley-samlingen, oppgis ull, cellulosegarn og bastfibertråd. Verket måler 109 × 217 cm. Registreringen viser at materialbeskrivelsen også før de store metallarbeidene kan være mer sammensatt enn bare «ullteppe».
I 1960- og 1970-årene brukte hun syntetiske materialer, metall og kjemiske farger. Stadig friere former utfordret den rektangulære veven. Overflate og romvirkning ble aktive deler av bildet, med et nonfigurativt formspråk som fortsatt kunne bære poetiske og aktuelle ytringer.
Sølvklode fra 1970 har renning av lin, innslag av ull, nylon og metalltråd, samt kjeder av nikkel og kobber. Nasjonalmuseets eksemplar måler 255 × 210 cm. Det er en konkret materialkombinasjon, ikke en standardoppskrift som gjelder alle hennes metallholdige tepper.
Rød måne fra 1968 kombinerer ull og lin med rødlakkert kobbertråd. Islands klokke fra 1976 omfatter kobber, tauverk, ull og jernspiker. I 1982 representerte hun Norge med separatutstilling i den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen. Verkene viser bredden mellom billedflate og tekstil skulptur.
Poesi var en vedvarende kilde til motiv og stemning. Hun brukte også ord og humor i kommentarer til sin samtid. En billedvev bør derfor leses både som materialarbeid og som en komposisjon av form, språk og meningsinnhold.
Ikke alle tepper skal beskrives som egenhendig vevd av kunstneren. For Drøm om det blå fra 1991 registrerer Nasjonalmuseet Ateliers de tapisserie d’Aubusson, Manufacture Robert Four som produsent. Verket har bomullsrenning og innslag av ull og kunstsilke. Kunstner og utførende verksted er forskjellige roller.
Et verkstedsnavn, en signatur eller en datert skisse må knyttes til den konkrete vevnaden. Opplysninger om forelegg, utførelse, eventuelle senere utgaver og tidligere eiere bør holdes adskilt. En biografi gir ingen fasit for opplag, og motivlikhet med et museumsverk autentiserer ikke et annet eksemplar.
Materialblandingen har også betydning for tilstandsvurderingen. Noter løse kjeder eller tråder, misfarging, deformasjon, reparasjoner og spor etter eldre montering. Vevens bakside og feste kan gi vesentlig dokumentasjon. Konserveringsinngrep bør avklares før rengjøring eller endring av opphenget.
Les også om modernisme, kunstneriske signaturer, proveniens og eierhistorikk.
Se relevante varer i nettbutikken.
Kontakt OBA om kjøp, salg og vurdering.
